tirsdag, august 08, 2023

Å treffa gamle kjende og å eta på buffet

 

Luksus på Kielferja

Nokre gonger kjem reisene tett på. Det kan ta på.

Når det elles i livet er sjeldan at ein får bu og eta på hotell, og det brått kjem ein periode med mange seminar og andre aktivitetar som foregår på hotell... så blir ein gjerne litt overvelda, særleg av maten. Dei fleste hotell byr nemleg på buffet. Ein overflod av diverse mat som får fram det verste i mennesket, inkludert meg sjølv. Gløymd er alle tankar om klimaomsyn og bærekraft. For kor mykje av all denne maten blir eigentleg kasta når det står slik framme? Nei, det tenkjer eg ikkje på medan eg står med ein tallerken og speidar som ein ulv rundt meg. I konkurranse med alle andre hotellgjester gjeld det å karre til seg. Dèt ser godt ut, og dèt ser godt ut. Eg lempar opp alt for mykje. Klarer berre ikkje å stoppe.

Ei anna side ved slike reiser er at ein kan treffe på gamle kjende, både tilfeldig og litt meir planlagt. Medan ein går og gulpar litt for mykje røykelaks, kan det brått dukke opp ein gammal kjenning som høyrer til ei fjern historie.

Til Drammen

For min del starta det med ein togtur til Drammen ein grå novemberdag. Den turen der eg kasta meg ut av toget litt for tidleg og blei ståande på Lier. Eit innlegg på Facebook om hendinga førte til ein kommentar på det sosiale mediet: -Viss du kjem deg til Drammen, kan eg by på ein kopp kaffe.

Som sagt, så gjort. Etter eit seminar og ein overdådig lunsjbuffet, rusla eg over gata, leita meg fram til eit kontor, der han tok smilande imot med utstrekt hand. Den karen hadde eg ikkje sett sidan me gjekk på vidaregåande på Husnes i 1983. No stod han der med tittel og fin i tøyet. Eg hadde sikkert endra meg ein del eg òg. Samstundes hadde han framleis det guteaktige glimtet i auga. På den tida, på vidaregåande, var han og eg usamde om det meste. Om kor det var best; innover fjorden eller utover mot øya. Om viktige politiske saker. Me var veldig politisk engasjerte på den tida. Diskusjonane var heftige, men godlynde. Me hadde debattime i norsk kvar veke. Argumenta skaut fram og tilbake, særleg mellom han og meg. Me hamna på eit skulelag i volleyball saman, drog til Bergen for å spele, drog ut på byen på kvelden, og hamna i diskusjonar med kvar einaste bergansar me traff langs våte, mørke brusteinsgater. Eg trur temaet då var relasjonen mellom bergensarar og omland. Det var eit under at me ikkje blei slått ned. Me byrja begge karrieren på vidaregåande som ihuga fråhaldsfolk. Her skulle ingen av oss la seg forgifte av alkohol og det som verre var. Det var det einaste me var samde om. Men russetida nærma seg, og til slutt sklei me over i andre enden, begge to. Slik at diskusjonane våre blei meir abstrakte på eit vis, men like engasjerande. Etter vidaregåande trur eg at både han og eg sklei like langt ut til sida, politisk. Berre at me truleg gjekk motsatt veg, igjen. Uansett; då me satte oss ned ved eit bord i ei kantine med to kaffekoppar, var all usemja borte og berre det godlynde att. Me oppdaterte kvarandre om noko av det som hadde skjedd dei siste førti åra på kvar vår kant. Me utveksla det me visste om andre i klassen. Praten gjekk lett. Det var så mykje å høyre om, så mykje å fortelje. Men eg hadde ei heimreise å tenkje på. Og han hadde ofra vel mykje av jobbtida si.

-Me burde gjere dette oftare, sa han. -Det bør ikkje gå nye førti år innan me kan sitje slik og mimre. Eg kjende at eg var samd i det. Det er berre at det kjennest så enkelt i augneblinken. Likevel kan det lett skli bort i nye førti år (då er me omlag hundre år).

Det dukka opp eit og anna seminar igjen. På hotell. Med buffet. Og det tok seg for alvor opp utover våren og forsommaren.

Til Tromsø

Turen gjekk til Tromsø i månadsskiftet mai, juni. Eg såg fram til å dra så langt nord. Litt bort frå varmt austlandsklima og til noko heilt annleis. Tjue år av livet mitt høyrde til på omlag dei same breiddegradene, men langt, langt mot aust, i Vadsø. Opptil fleire gonger var eg i Tromsø og studerte. Eg pendla ei tid, 78 mil i ein liten Mazda 323 mellom heimstad og studiestad. Den bilen hadde dårleg isolasjon og varmeapparat, kan me seie. Eg haldt på å fryse av meg ballane midtvinters på Finnmarksvidda, i den vesle bilen. Slikt er ganske vanleg i området. Og nå hadde det allereie gått fjorten år sidan eg forlot dei breiddegradene. Tida går. 

Så stod eg igjen i ei kald og våt Tromsø-gate. Det blei tid til litt guida tur omkring, medan kaldt regn stod vassrett i andletet på oss. På veg til ein av dei vidgjetne pubane gjekk det over i snø. På ein fiskerestaurant kunne me sjå ut gjennom eit panoramavindauge mot ein fjord og eit fjell. Det var like underhaldande som eit akvarium. Det veksla mellom blå himmel og snøstorm om ein annan.

På veg til pub med eksotisk junisnø i lufta

Men mykje av tida gjekk føre seg inne på eit lukka seminarrom. På eit veldig fint og fancy hotell. Og det var buffet til frukost. Og buffet til til lunsj. Og... vel for å vere ærleg "vanleg" reustaurantmat til middag. Men altså, buffetane: Under frukostane byrja det med pølser, egg, og bacon. Så litt brødmat med røykelaks. Så muligens litt frukostblanding. Til slutt avrunding med søte kaker og croissant...Så seminar, høyre diverse folk som snakka, snakke litt sjølv, småprat med nokon i småpausar, dei hadde noko småmat ute i gangen... og DER var me i gong med lunsjen, ja. Det gjaldt å krige seg fram til varmmaten, til steik og kyllinglår, eventuelt godta å byrje med kalde fiskerettar og salatar. Og avslutte med søte dessertar....

Eg kjende at det tok på dette. Kroppen byrja å seie frå at dette var i meste laget. Men programmet varte frå morgon til kveld. Eg tenkte at det ikkje var vits i å kontakte kjende i byen, sidan programmet var så tett. Men så. Midt i ein tur med seminarfolk i sosialt samvær skråstrek studie av lokale tradisjonar, altså frå ein pub til til ein annan, medan snøen piska i nakken, kunne eg i sidesynet skimte eit strålande andlet som stod limt opp til vindauget på ein utestad. Det var eksen, gitt. -Hei, sa eg og ga ein klem. -Kven er det du er ute og går med, spurte ho. Me møttest litt seinare på kvelden. Eg bestilte raudvin på utestaden. Innehavaren ville forklare inngåande det spesielle med vinen som han anbefalte. -Køyr på, sa eg. Eksen og eg fekk utveksla sist nytt frå kvar våre kantar. Om kvar våre slekter og familiar, om gamle kjende, særleg der borte i nordaust. Det var mykje me prøvde å rekke over i praten. Medan dagens buffetsteik og søte kaker romstrerte i magen min.

Til Lillestrøm

Eg hadde ikkje før kome meg heim, innan turen gjekk til Lillestrøm. Til eit seminar på eit hotell. Med lunsjbuffet. Meir er det ikkje å fortelje om Lillestrøm.

Til Kiel

Så var det klart for tur med Kielferja til Tyskland og tilbake. Det skulle vere tre dagar med seminar ombord på ferja. Eg skulle snakke litt der til ei forsamling. -Joda, eg har viktige ting å fortelje, sa eg og klikka på ein powerpoint. Og hadde allereie fortært litt for mykje frå ein lunsjbuffet. Arrangøren hadde funne ut at det var lurast å bestille buffet til alle deltakarane på heile turen, for då kunne folk få ete det dei ville. Så det var buffet til frukost, lunsj og middag. Herrejemini...

Me fekk oss eit par timar i Kiel. Eg fann meg ein kompis på seminaret. Me rusla litt rundt utan å vite kor me var. Fann ein park. Og ein stad å drikke litt lokal øl. Innan me måtte tilbake til båten og seminaret. Om kvelden, på turen nordover mot Oslo var det stor ståhei. Glade menneske rundt borda. Spandable kelnarar med mange vinflasker. Blant anna.

Eksempel på tysk øl i Kiel

Til Arendal

Det gjekk over i delvis ferie. Eg syng i eit kor. Koret hadde veldig lyst til å ta ein tur til Arendal og synge der. Me skulle bu på hotell. De kan jo gjette kva mat dei serverte der. 

I det området var det ein gammal kjenning. Og denne gong tok eg kontakt og førebudde eit møte. Nokre tiår tilbake sat han og familien i ein flyktningeleir saman med hundre tusen andre menneske. Han har ikkje fortalt så mykje om forholda i Kongo som han flykta frå, og korleis det var i den flyktningeleiren i nabolandet. Berre at det var farleg der. Familien hans var blant nokre få og heldige som blei innvilga opphaldsløyve i eit anna land. -Gud er god mot oss, sa han. Vener og kjende blei spreidt rundt i verda. Nokre til Australia. Nokre til Canada. Og nokre familiar til den vesle, norske byen Vadsø, lengst oppe i nordaust. Eg hadde akkurat starta eit musikkprosjekt i den byen. Ville koble saman nordiske folketonar med musikk frå andre deler av verda. Via ein kontakt søkte eg etter ein som kunne spele og og synge tradisjonelle, kongolesiske sangar. Ein kveld kom han inn i øvingslokalet. Ein liten og stille mann stod der i ein stor, blå skuterdress, medan vinterstormen herja utanfor. Han var alltid litt stille medan dei norske musikarane skravla. Kom alltid litt stille inn då me møttest.

Så fann me kvarandre ute på ei gate i Arendal ein søndag i juni. Det hadde gått sytten år sidan sist. I Arendal hadde det skifta frå sol til varmt regn. -Hei, bror, sa han, og ga ein klem. Me satte oss ved eit bord, litt borte frå ei samling med koristar. Praten mellom oss var som før. Med lengre pausar innimellom som passa oss begge. Men me fekk utveksla kva som hadde skjedd sidan sist. Han flytta frå Vadsø til Sørlandet. Eg nokre år seinare lenger aust. Det var jo ein del som hadde skjedd. -Det er godt å treffast, sa han. Eg skulle ta tog heim igjen. Han fylgde meg eit stykke. -Me må ta eit bilete, meinte han. Eg brukar sjeldan å ta selfiar. Endå sjeldnare å publisere dei. Men eg gjer eit unntak her.

Til Son spa

Ferien tok til for alvor. Kona og eg hadde blitt einige tidlegare på året om at me skulle gje kvarandre ei oppleving i geburtsdagsgåve, i staden for å kjøpe ting. Med alderen blir det berre meir og meir ting som samlar støv i huset. Så i staden tinga me eit opphald på Son spa. Det blei det nok lite støv av, ja. Eg låg på ein benk medan årets jobbstress blei knadd vekk frå ryggen. Kona var i eit anna rom og fekk andletsmassasje. Me møttest etterpå i kvar vår slåbrok, fann nokre basseng, symde fram og tilbake, medan meditativ musikk flaut rundt omkring. Så satte me oss på hotellrommet for å nyte noko musserande, for å køyre oss opp til restauranten seinare på kvelden. Med alderen har musserande fått ein stadig sterkare verknad på meg. Me tømde ei flaske. Det stod ei til på bordet. -Me treng kanskje ikkje endå ei flaske, foreslo kona. -Jodå, sa eg og henta den fram. -Du bør kanskje opne den på badet, så du ikkje øydelegg noko i dette rommet, meinte ho. -Nei, nei, dette har eg gjort før, svarte eg. Popp, sa det. Musserande har etter kvart fått ein verknad ved at den legg seg som eit slør rundt hovudet mitt. Eit slør der all form for kritisk tenkning forsvinn. Me gjekk ned i restauranten. Maten var tinga og betalt på førehand, så dette skulle gå bra. -Skal det vere noko vin til maten, spurte kelnaren. -Ja, kva vil du anbefale, spurte me lett. -Til forretten vil eg anbefale denne kvitvinen, sa han. -Køyr på, sa me. -Smakte maten? -Ja, ja, veldig bra. Til hovudretten anbefalte han ein raudvin. Og til dessert endå noko vingreier. Sløret rundt hovudet mitt hadde blitt tyngre. På veg ut av restauranten såg kelnaren litt bekymra bort på oss. Åja, skal me betalte for noko? Eg signerte på ei rekning, før me gjekk opp på rommet, mette og sløve.

Den natta fekk eg ikkje sove. Ein kombinasjon av alder, alkohol, mat og vestlandsk opphav gjorde at eg byrja å tenkje. -Kva var det eigentleg den rekninga var for? Hadde me ikkje betalt for mat og alt på førehand? Hadde me betalt to gonger for den maten? Var me blitt lurte? Kva var summen igjen? 950 kroner, trur eg. Pluss at eg kjekt hadde lagt på noko driks slik at rekninga vart tusen kroner. Var det alkoholen som hadde kosta tusen kroner? Me drakk jo berre nokre veldig små glas med vin til maten. Det var tre rettar, og vin til kvar av rettane. Me var to. Det blei seks veldig små glas med vin. Ja, pluss noko kaffe. Eg prøvde å rekne ut, kva er tusen kroner delt på seks glas med vin...og kaffen... Det må ha vore noko i nærleiken av 150 kroner per glas, og to koppar kaffe må ha kosta femti, og...ja, og så så femti i driks. Kva kostar eit glas med øl desse dagar, berre for å samanlikne, det kostar vel hundre kroner, ja, det er vel det det kostar nå for tida, 150 for eit glas med vin, særleg slik vin som kelnaren foreslo, eller... Slik låg eg og såg opp i taket nestan heile natta. Eg vart letta då klokka ringte om morgonen. Me gjekk ned til restauranten igjen. Der hadde dei frukostbuffet.

Til Ramme gård

Me ville oppleve litt meir før me vende heim. Google Maps foreslo Ramme gård. Så me køyrde dit. -Kva kostar dette då, for to? -Tusen kroner. -Åja. Det er ein park med eksotiske planter og statuar. Veldig unorsk og ei kjensle av å vere i det sentrale Europa, i ein fransk hage. Ein guide leia oss omkring på smale stiar. Eg fekk lyst å reise til Europa.

Ramme gård

Til Lillehammer...og Tretten

Den neste veka hadde svigerfamilien invitert oss til å vere med og bu på eit flott luksushotell på Lillehammer. Alt inkludert. Slikt kan me ikkje seie nei til. Hotellet serverte buffet. Frukostbuffet og middagsbuffet. Og det blei arrangert treff blant andre i svigerslekta. Ein 93-åring sat mild og sterk ved bordet. Han er den siste som er att frå den generasjonen. Dagen etter drog me i fellesskap litt lenger nord, til bygda Tretten. Namnet skal staden ha fått fordi det berre var tretten menneske som overlevde svartedauden der. Ein kafè var laga etter amerikansk tradisjon. Bakenden av ein gammal, amerikansk bil stod montert i veggen. Me køyrde over ei smal bru, oppover ein svingete veg. Stoppa litt ved huset der kona hadde vakse opp som barn. Vidare opp til eit "Pippi-hus" som vekte gamle minne. Me køyrde over ei høgde, med skog, gardar og jorde. Ned langs ein dal me aldri hadde køyrd viss det ikkje var for akkurat denne turen. Tilbake til Lillehammer, til hoppbakken frå vinter-OL, til hotellet, der sonen og eg kasta oss ut i eit lite basseng. Innan det var tid for å vende mot restauranten, til buffet.

Langs gamle minne ved Tretten

Til Halsnøy

Ein skulle kanskje tru at det var den sommaren. Men så var det på tide med far og son-tur til Vestlandet og Halsnøy. Dei hadde ikkje direkte buffet der, men det kan likne. Der borte stod dei på, tok imot sommargjester, slekt og hundar, med opptil fem måltid om dagen. Frukost, "midtmat", middag, kaffemat og kvelds. Det er det normale på Vestlandet (vel, eg overdriv kanskje litt). Det blei å få til det årlege treffet med slekt og kjenningar. Me gjekk turar langs minnerike stiar frå barndomen. Eg prøvde å formidle noko av det til min eigen son. Me hoppa i sjøen når veret tillot det. Og slike ting. 

Til Molde...isj

På seinsommaren, i overgangen mellom ferie og ny jobbtid,  blir det tid til eit studenttreff og andre koblingar, i nordvest. Skal me sjå..., det er over tretti år sidan me studerte saman. Fem av oss budde i eit kollektiv, eit gammalt hus i Volda. Kollektivet var eit sentralt punkt for festlege aktivitetar blant studentane. I det heile er det særleg dei festlege aktivitetane som sit igjen frå den tida. Og bandet mellom oss i kollektivet er framleis sterkt. Me har ikkje så mykje kontakt i det daglege. Men for nokre år sidan hadde me eit mimretreff i Oslo. Det var som å ramle tilbake, til dei same faktene, den same latteren, slik det var før. Det blir nok kjekt å treffast igjen. Og heilt sikkert mykje god mat.

 

tirsdag, juli 04, 2023

I India

 

Far: Hei, det er meg...vent litt, eg må ordne noko med lyden her (fikle fikle)...kan du høyre meg?
Son: Ja, eg høyrer deg.
Far: Men kor er det eg høyrer deg då? Vent litt...eg høyrer deg litt, men eg skjønar ikkje kor lyden kjem frå... ÅÅÅÅJA, eg har jo på blåtannøyretelefonane! Vent litt... (fikle fikle). DER JA!
...Ja,... korleis går det?
Son: Jo, der går bra.
Far: Det var mykje lyd rundt deg. Kor er du?
Son: I India.
Far: Hæ? I... er du på ein restaurant?
Son: Nei, i India. I landet India.
Far: I Ind... men kva...
Son: Ja, der gjekk det forresten ei ku forbi.

mandag, juli 03, 2023

Eit møte med Steve Hackett

Gråhåra gubbar ventar på konsert

Eg trur det var i 1977, då eg som trettenåring endeleg fann LP-plata "Spectral Mornings" av Steve Hackett. Det var på den tida me berre hadde èin tv-kanal. Den som stort sett kringkasta allsong for ekstra gamle pensjonistar og basketballresultat frå slitne gymsalar. Brått ein kveld fann denne tv-kanalen det for godt å vise ein konsert med Steve Hackett. Som eksploderte som ein oase i ei trøytt 70-tals stove. I eit hus på ei vestlandsøy med berre grusvegar. Eg tenkte at den plata måtte eg berre få tak i. Men ingen på øya hadde høyrt om verken Hackett eller Genesis. Ikkje var det noko plateforretning der heller, for den del. Familien måtte dra på bilferie ut i Europa for å klare det. I ei plateforretning i Edinburgh stod ho glødande og venta på at eg skulle plukke ho opp.
Det var nærare femti år seinare at eg litt tilfeldig oppdaga at same Hackett skulle ha konsert i Oslo. Nærare femti år seinare har dessutan kropp og hovud endra seg. Ting går ein del seinare. Det har blitt mindre spontanitet, kan me seie. Om eg skal koste på meg ein billett? Njaa, kanskje det er best å spare dei kronene. Truleg har eg det altfor travelt med andre ting på konsertdagen. Og så er eg så sliten for tida. Kanskje best å kvile. Hmjaaa.
-Det er ikkje kvar dag du får sjå og høyre Hackett, sa ein over snittet musikkinteressert bonusson. Han hadde allereie tinga billett.
Og det er enkelte gonger at vanvitet berre tar meg. At eg tar steget over dørstokken. Og tingar ein billett.

16. mai, utpå kvelden sat eg på toget inn til byen. Eg kjende meg sliten. Hadde jobba mykje den dagen. Var dette så lurt, tenkte eg, medan eg såg ut på gamle bygningar inn mot Oslo. Lengta etter sofaen heime og ikkje eit heseblesande Oslo.

Byen var kveldsvarm. Eg gjekk med ein tung sekk med diverse klede, rusta for eventuelt uvær til returen. Sånn for å vera heilt sikker.
Ved konsertlokalet hadde eg alliert meg med både eldsteson og bonusson. For å vera i trygge hender.
Eg tinga øl til oss alle, då me gjekk inn lokalet.
Så braka det laus frå ein endå eldre (han må vel ha passert 70?), men uforskamma, svart og langhåra Hackett.
Han framførte eit sett med eigne låtar, som «Every Day» frå akkurat den plata som eg kjøpte i Edinburgh den gongen. Det kom ein pause og tid til meir øl. Eg kjende at formen var stigande. Ikkje så dumt dette, nei. Det andre settet var for det meste frå Genesis og Foxtrot. Gitaren til Hackett klang framleis som eit stort, himmelsk symfoniorkester.

Eg såg rundt meg. Innimellom enkelte unge, nyfikne andlet var det tydeleg kven som var publikum. Det var befriande å sjå ei mengd med gråhåra gubbar som hadde den same opplevinga, og dei same minnene frå då dei var trettenåringar.
Me stod der forente, alle saman, og song med på «Suppers Ready» («A flower?»).

søndag, april 16, 2023

På tur med ein son

 


Det var ein dag i februar det tikka inn ei melding.
-Skitur til Vikerfjell på laurdag?
Meldinga kom frå ein son på litt over tretti, til ein far på snart seksti. Ein son som framleis er i sin beste, fysiske form og full av pepp, til ein far som har byrja å tvila på det same om seg sjølv, og som har blitt meir engsteleg med åra.
-Høyrest kjekt ut, svarte eg. Men poengterte at det er lenge sidan eg har gjort noko slikt. Faktisk stod fjellskia mine ubrukte i garasjen sidan dei blei kjøpt i Finnmark for mange, mange år sidan. Og beina mine? Korleis skulle dei klare ein lenger fjelltur desse dagar?
-Ingen problem, svarte sonen med sin smittande optimisme. -Det blir ingen svær tur. Mest for å kome over tregrensa.


Så bar det i veg i bilen til Oslo ein solfylt, kald laurdag, leite seg fram til rett gate i storbyen, helse på ein strålande opplagt son med sekk og ski og stavar som peika i alle retningar i bygata, og kaste alt utstyret inn i bilen. Køyre vidare vestover, så nordover, til me stoppa ved Nes i Ådal, superlade bilen litt og ta ein kaffe på ei kro. Nokre pensjonistar sat og såg på eit skirenn på tv. Så køyre oppover, retning fjellet. Sonen var ivrig på å kome i gong. Eg tok nokre forsiktige stavtak. Var uroa over at eg hadde gløymd å ta med skismøring. Det kom kanskje til å bli bakglatt oppover. -Ingen problem, sa sonen og susa bortover.


Det tok ikkje lang tid før han stoppa opp. -Eg trur me går ut av løypa og tar strak retning gjennom skogen her, sa han. -Kvifor det, spurte eg betenkt. -Det blir ei meir spanande utfordring, svarte han.
Så byrja me å traske gjennom djupsnøen. Inn gjennom skog og kratt. Han hadde med seg nokre feller til å ha under skia. Det gjorde det lettare å gå. Det byrja å gå oppover. Bratt oppover. Så nedover igjen. Opp og ned. Det hadde blitt ettermiddag. Me hadde kome i gong litt seinare enn planlagt. 
Han leda an med sikre tak eit stykke framme. Eg traska eit stykke bak. Beina mine verka å klare seg bra. Men eg byrja å bli ein smule engsteleg. Ville me ikkje bruke opp kreftene når me skulle traske gjennom denne laussnøen i skogen? Gå bratt oppover berre for å måtte renne ned igjen frå ein haug. Kor mange slike haugar måtte me forsere før me kom til sjølve fjellet som me skulle opp på? Skog og haugar gjorde at eg ikkje hadde oversikt. Kva om eg knakk beina i ei ur? Og det ikkje var mobildekning? Og visste han eigentleg kor me var? 
-Det er berre å grave seg ei snøhule viss det skulle bli nødvendig, sa han der framme.
-Njaa, svarte eg.
Det blei brattare. Eg fekk eit inntrykk av at me hadde byrja på sjølve stigninga mot fjellet, utan at eg kunne sjå så mykje av det ennå. Det gjekk opp og opp. Eg løfta den eine skia og den andre i den djupe snøen. Opp og opp. Skogen blei tynnare. Og der, der kunne eg skimte snaufjellet, medan sola var på veg til å gå ned bakom. Me traska vidare. Kva tid skulle denne skogen ta slutt? Ville me nokon gong kome oss over tregrensa? Me kom endeleg til eit skuterspor. Det gjorde skigåinga lettare. Men skogen var der framleis. Opp og opp. Ut av skuterløypa og inn i laussnøen igjen. Det byrja å bli litt stor avstand mellom han der framme og meg der bak. Stega hans hadde blitt litt meir utålmodige. Eg gjekk som eg gjekk. 

Skogen tynna endeleg ut. -Eg kunne tenkt meg å dra opp der, sa han og peika. -Der? Er det ikkje veldig bratt der? Kva med å ta den vegen? Eg såg mot ein litt slakare, ikkje fullt så høg topp. -Nei, på den andre toppen kan me sjå både mot aust og vest, sa han sjølvsikkert. -Det blir kjekkare.
Han var allereie i veg før eg rakk å svare. Og med eitt kom me til ei skiløype. Den opna seg som ein autostrada. Brei og fin. Sikkert den løypa me hadde forlate langt der nede. Toppen til sonen vart med eitt meir overkomeleg. Det aller siste stykket tok eg av skia. Sparka skiskoa inn i den harde skaren opp til toppen og til ein varde.


Det bles kaldt og hardt der oppe. Eg såg for meg at me kunne fryse til nokre isstatuar der. Eg tok nokre ekstra bilete og videosnuttar med mobilen. Fingrane vart straks blåfrosne. Men eg hadde jo gjort slikt før, ein gong for lenge sidan. Då eg var like gammal som sonen er nå. Tok på meg ein ekstra genser under vindanorakken. Sikra skia så godt eg kunne så dei ikkje skulle bli tatt av vinden og forsvinne nedover fjellet. Me satte oss i le bak ein knaus. Han baud på varm kakao og ein kvikk lunsj. Han smånynna og såg utover. Eg tenkte på returen. Om det blei bratt. Og mørkt. Om me fann tilbake til bilen. Om beina ville halde siste del.


-Nei, på tide å dra tilbake, sa han.
Skifellene var tatt av. Eg rann med usikre bein på den harde skaren i løypa. Eg prøvde å ploge for å ta det roleg. Men skia beit liksom ikkje i skaren. Eg ramla. Det gjekk litt bortover og litt oppover. Me gjekk langs fjellkammen medan det siste av kveldssola lyste i bakgrunnen. Skia mine var bakglatte. Me hadde bestemt oss for å følgje løypa denne gong. Satsa på at den ville leie oss dit me ville. Det byrja for alvor å gå nedover. Forbi tregrensa. Bratte heng og svingar. Eg prøvde å ploge igjen, men underlaget var like hardt. Det var liksom at hovud og bein nekta å vere med på dette. Kanskje var det stålkantane på dei gamle skia som ikkje var skarpe nok? Kanskje var beina mine for møre? Eller var det hovudet mitt som var fylt av for mange negative tankar? I alle fall ramla eg stadig i svingane. Ein stad hadde sonen venta på meg. Gøymd seg bak nokre tre, og susa brått flirande forbi meg, medan kroppen min svaia som ein danske nedover.


Me kom oss ned til flaten. Kjende oss ganske sikre på kva løype me skulle ta tilbake mot bilen. Skia hadde blitt endå meir bakglatte og beina hadde i alle fall nå blitt temmeleg møre. Eg ynskte å sjå bilen rundt neste sving. Men det var nokre kilometer. Og det mørkna. Opp eit siste, seigt stykke. Så var me der.
Me satte oss inn. Gjorde oss klare til heimreisa.
-Det var fint dette, sa eg. -Spanande å utfordre litt det ein trur er for vanskeleg. Å klare noko ein tviler på at ein skal klare. Godt å vere i eit anna univers, på eit snaufjell.
-Ja, og du var jo flink, sa han. -Du er i overraskande god form, trass alderen.
-Ja, eg er jo det, svarte eg.







onsdag, november 02, 2022

Bonde i togkaos


Togkaos og bonde på tur er dårleg kombo.

Eit tog står fast, forseinkingar og skifte på Oslo S. Så rullar det nye i veg.

Eg ser opp på tavla då toget stansar. «Drammen» står det. Å, jøss, er eg framme, tenkjer eg, og går ut på perrongen. Men dette ser nå merkeleg øde og lite «drammensk» ut.

Ein togkonduktør står eit stykke nede på perrongen.

-Er dette Drammen, ropar eg.

-Ja, ropar ho tilbake. 

Ho har på ein slik fin, grøn Vy-poncho, tilpassa haustveret.

Ei kvinne endå lenger nede på perrongen ser forvirra rundt seg.

-Unnskyld, er dette Drammen, ropar ho.

-Ja, svarer konduktøren.

Så går ho inn på toget og drar vidare.

Eg har det med å stole på autoritetar. Særleg slike skråsikre med grøne ponchoar. Men her var det øde, ja. Stille og øde. Eg ser bort på eit skilt. «Lier» står det der.

søndag, august 14, 2022

Fjell, elbilcamping og attgrodde øystiar


Frukost etter overnatting i bilen, ved Ståvatn på Haukeli

Det var på tide å vende nasen vestover igjen. Det har blitt ein fast del av programmet. Til Halsnøy, gamle vener, slekt, sonen sine besteforeldre, til sjø, skog og fjell. I juli var teslaen pakka igjen, far og son hadde satt seg til rette ein sein ettermiddag i juli.

Me hadde passert Oslo, då sonen sa han var svolten. Han sjekka kartet på Tesla-skjermen. Burger King i Notodden. Greitt. Det blei fyrste stopp. Vidare hadde me eit mål om å ta det roleg. Stoppe når me fann det for godt. Neste stopp kom dermed like etter; stavkyrkja i Edland. Imponerande bygning sett utanfrå. Me var der seint på ettermiddag/kveld, så kyrkja var stengt. Den hadde ei historie å fortelje, men me var for seine, og brukte ikkje tida på å finne ut så mykje. Så me haldt fram. Starta stigninga mot fjells.

Fyrste "stoppe for å sjå": Stavkyrkja i Edland

Det blei den vanlege superladinga av teslaen i Åmot. Seint på kvelden var det lite trafikk og godt med ladeplassar. Vidare oppover. Eg hadde peika meg ut ein stad å fricampe og overnatte, ved Ståvatn på Haukeli. Me parkerte fyrst ved sida av ein svensk bubilturist. Sonen spratt oppover fjellet. Ville opp og få oversikt. Eg prusta etter.

Rask fjelltur på Haukeli om kvelden, før overnatting

Så var det endeleg å gjere seg klar til overnatting. Eg flytta bilen over på den gamle sidevegen, nærare vatnet, litt bort frå trafikken. Bakseta blei lagt ned. Ei luftmadrass som er tilpassa teslaen blei lagt ut. Teslaen blei stilt inn på "camper mode" og ga oss passeleg temperatur og frisk luft heile natta. Velsigna greier det der.

Å vakne i elbilen, og sjå opp gjennom glastaket, er slett ikkje verst...

Me var ganske utkvilte, då me slo opp augo og såg skyene der oppe, gjennom glastaket. På sida låg eit blikkstille Ståvatn.

...heller ikkje å ta frukosten ved Ståvatn på Haukeli 

Det er noko eige å vera på fjellet. Det er eit eige univers, med lukt av lyng og lyd av natur som er litt annleis. Det meinte me å fornemma medan me togg på kvar vår grove brødskive utanfor bilen. Samstundes som me filtrerte bort lyden av tungtrafikk på vegen bortanfor. Kvaliteten på den vesle sidevegen der me hadde parkert var så som så. Det var så vidt den låge teslaen kom seg heilskinna forbi høge steinar og djupe spor. Men det gjekk. Inn på hovudvegen, rett til bilkø framfor eine tunellen. Eg trur det er siste året nå at dei skal reparere desse tunellane. Ei fransk kvinne i køen tok ut ein hund frå bakdøra på bilen sin. Ho smilte orsakande til oss og blinka to gonger med ti fingrar. Tjue minutt til kolonna skulle køyre, altså. Eg ga henne tommel opp. Kolonna snegla seg etter kvart langs den smale vegen ved sida av tunellen. Så bar det nedover. Inn i nokre lange, fine tunellar ved Åkrafjorden. Ferja frå Skånevik til Utåker. Inn i siste tunell til Halsnøy. 
  
Fiskefestival, vikingskip og Kaptein Sabeltann på Halsnøy

Der var det fiskefestival. Ein tradisjon som har halde seg så lenge eg kan hugse. Fullt av folk på kaien ein laurdags føremiddag. Eit barneteater sprang omkring blant folka for å ha framsyning av Kaptein Sabeltann. "Der kjeme han", ljoma det frå ei barnestemme og ut av litt dårlege høgtalarar. Og der kom han jammen, frå eit moderne vikingskip. Ungane stilte seg opp. "Kaptein Sabeltann! Er ein farleg mann...", spraka det ut av høgtalarane på ekte Halsnøy-skarre-r-ar.

Å dra vestover slik kvar sommar gir ulike kjensler. Sonen seier han gjerne kunne budd der fast. For han er Halsnøy synonymt med sommarsol, bading, mjølkekaker og anna god mat frå besteforeldra. Han tenkjer kanskje at det er slik heile året. For meg kan det innebere å treffe gamle kjente utanfor butikken. Brått den eine, like etter den andre. Det vekker minner. Samstundes, når eg er borte det meste av året, blir det mykje eg ikkje får tatt del i. Og når eg drar igjen etter kort tid, får eg ikkje tatt del i det som skjer vidare.
Men det er jo kjekt å møte folk på tur til Tofteåsen. "E da deg du, Halvard Mikal?" Folk på øya er dei einaste som brukar begge førenamna mine. Eg blir glad for at folk hugsar meg, og brydd når eg sjølv slit med å hugse dei eg møter på skogsstien. Folk har blitt eldre. Men eg gløymer at eg har blitt endå eldre.

Nylaga utkikspunkt ved Tofteåsen

På Vestlandet skryt dei gjerne over alle variantar av natur ein kan møte på. Som å padle i ein nyinnkjøpt kajakk på stille sjø. Ta ein tur til skogs og sjå utover åsen. Og å dra opp til fjells.


Frå kajakk på sjøen...

Med undersjøisk tunell er det ei smal sak å køyre ein tur til Valen og gå opp til snaufjellet, Norefjell, kjenne ein sterk vind og eit brått, kaldt klimaskifte, og sjå endå lenger ut i horisonten.

...til fjells, i området Norefjell ovanfor Valen

Å fortelje om ein slik ferietur blir til eit postkort, der ein viser små glimt av noko postkortvakkert. Men det er greit. For slike små glimt er gjerne vakre.



 

tirsdag, august 02, 2022

Elektrisk danmarksferie

Små strender nedanfor Pøt Strandby

Meir detaljar om erfaringa med å køyre Tesla i Danmark, kan lesast i bloggen Lektrisk.

Danmark var eit av dei fyrste landa nordmenn ferierte i, då dei tok seg råd til å dra utanlands, og det næraste dei kom til "Syden". Den gong brumma dei i veg med fullpakka folkevogner og ungar utan tryggleikssele. Etter kvart, medan oljefondet og norske lommebøker blei tjukkare, vart omgrepet "Syden" meir og meir tøyeleg. Å reise til Danmark er kanskje ikkje lenger det mest oppsiktsvekkande. Men Danmark ligg nå framleis der og lokkar. Å reise dit inneber å oppleve noko annleis. Å kome litt nærare det sentrale Europa og minne oss om at me framleis bur ein stad i utkanten. Og nå er det stadig fleire nordmenn med nye elbilar som lar seg lokke. Blant andre oss: Ein tolvåring, ein tjueåring, kone og mann i ein Tesla.

 Vår tur var av det enkle slaget. Rett på DFDS-ferja frå Oslo til København. Ferja kasta loss ein ettermiddag fyrste sommarferiedag, med lovnad om at me skulle vere utkvilte til bilkøyring i det flate landet neste føremiddag.
I båten måtte me vente ei stund innan ein enkel lugar med køyesenger og ingen utsikt var klar. Vel, det var på ein måte litt utsikt viss me slo på tv-en og ein kanal som viste eit kamera si filming av sjøen utanfor båten. Me trykka litt rastlaust på telefonar som ikkje lenger hadde mobildekning. Fekk ikkje heilt til å koble oss til båten sin wifi. Fann ut at me burde gjort det før båten la frå kai. Kona var reiseguide og hadde ordna alt. Blant anna buffet (på austlandsk uttalt med trykk på forstavinga) i restauranten. Me gjekk i flokk forbi ein bar. Høglytt skravling velta ut frå baren. Dei fleste menneske blir høglytte straks dei sit i ein bar, utan å merke det sjølv. Ein legg vel mest merke til det når ein beveger seg på utsida av baren. DFDS står visstnok for "Drita Før DrøbakSundet". Å reise med barn gjer lyden av høglytt "dritabarskravling" litt ubehageleg, så me skunda oss forbi, inn til restauranten, til kveldsmaten. Å reise med danskebåten og ete frå ein buffet kan elles vere ei utfordring dersom nokon har matallergi. Merking av allergenar er ikkje slik me er vante til. På ein lapp kan det stå "nuts", og berre det. På andre lappar ingenting. Så det gjeld å passe på.

På morgonen skein det opp. Me gjekk til den same restauranten for å ete frukost. Ei flat landstripe ute i horisonten viste at me nærma oss.

Over Storebæltsbroen på autopilot, i ein Tesla. Foto: Mikael

Så køyrde me i land i København ein føremiddag. Lufta var varm og himmelen grå. By, veg og trafikk kjendest framand og litt spanande. Tre år tidlegare hadde me klart å skaffe oss ein Tesla. Eg er over snittet interessert i elektrisk transport. Og skulle me klare å reise over lengre avstandar, måtte det bli ein Tesla. Det var til ein tur som denne at ein slik bil var tiltenkt. Endeleg, etter koronastenging og andre hindringar, kunne bilen utnyttast til det den var god for. Teslaen har autopilot som assisterer bilførar og gjer køyringa noko mindre trøyttande. Den kobla seg inn på snorrette motorvegar og fartsgrenser på 130 km/t. Me skulle vestover, over lange bruer, til Jylland og Pøt Strandby, søraust på fastlandet. Trafikken var derimot ganske tett. Stadig måtte bilen bremse ned for opphoping av køyrety. Men hei, det var ferie. Det gjaldt å tenkje positivt. Ut på sidene låg flate kornåkrar, kvite vindmøller surra roleg, skylaget sprakk opp og viste ein lyseblå himmel.

Fint tilrettelagt Tesla superladestasjon i Middelfart.

Me svinga av til ein Tesla superladar i Middelfart, like før den siste brua og fastlandet. Desse superladarane over heile Europa er endå ein grunn til at me valde Tesla. Eg plugga i, strekte på beina. Kjende den varme, danske sommarbrisen som hjalp mot det litt øre køyrehovudet. Yngste son var lukkeleg. Like oppi høgget såg han Burger King. Den hamburgerkjeda hadde plassert seg ved dei fleste av Tesla sine superladestasjonar. Tjueåringen som er vegetarianer, var ikkje like imponert. Og me andre skulle etter kvart bli noko lei av Burger King. Men den dagen gjorde det godt å få ein matpause, innan bilen var ferdig opplada.

Til slutt over på småvegar, og siste strekka ut til austkysten og Pøt Strandby.

Framme ved feriehuset i Pøt Strandby.

Denne staden såg ut til å vera ein slags ferielandsby inndelt med gater, hekkar og feriehus. Dette blei basen vår i ei veke. Her og der kunne me gå gjennom små lommer med eik og anna lauvskog på ein sti ned mot stranda. Kanskje me hadde slik skog i Noreg for tusen år sidan? Det kjendest i alle fall som at det var noko historisk, i den skogen. 


Strendene nedanfor Pøt Strandby var små. Nokre danskar ropte til oss at me dessutan måtte passe oss for brennmaneter. Det var ein del av dei, som me måtte navigere utanom. Nokre kilometer lenger sør fann me lengre sandstrender, ved Kirkholm og Juelsminde. Veret hadde vore noko vekslande i starten, men sola varma godt då den endeleg kom. Det vart mogleg å bade mellom dovne dønningar og brennmaneter, og koble av på den mjuke, varme sanda.

Eksempel på dansk sand, gammal, norsk, solbrun hand og gammal norsk bok (Hølmebakk).

Historisk var det òg i Glud, nokre få kilometer lenger inn, der me fann ein landhandel og eit museum som viste tradisjonelle danske gardar og hus, laga i karakteristisk bindingsverk og stråtak. Det viste blant anna at desto fattigare ein var, desto lågare var det under taket.

Frå Glud Museum

På museet orsaka ei dame seg over at dei berre hadde brosjyre på dansk, ikkje engelsk. -Dansk er bra, svarte me. Og var glade for at ho såg ut til å forstå kva me sa. Blant unge danskar var det verre. Ein ung gut ved kassen på landhandelen såg nestan panisk ut og slo straks over på engelsk då me spurde etter bæreposar. Mat var forresten ikkje noko billegare i Danmark, heller dyrare. Det er gjerne ei forestilling me har, at alt er billegare i utlandet. Den tida er nok forbi. Men maten var annleis og kontinental, med kvitt brød og fine ostar. For ikkje å snakke om vinen! Det bugna av billege, edle flasker. Det kjendest (bokstaveleg talt) berusande å berre plukke ut nokre raudvinsflasker til 20-30 kroner stk. frå ei vanleg butikkhylle. Kanskje bør me berre ha det vinmonopolet vårt, for å kunne kjenne på ei slik glede når me er utanlands.

Eit hovudmål på turen var Legoland. Dette er den skandinaviske varianten av Mekka. Alle må dit ein gong i barndomen. Og det hasta å dra for yngstemann, før han blei for gammal. Det hadde blitt større sidan sist, då eg sjølv som ung gut var der på bilferie ein gong på syttitalet. Nå hadde det utvikla seg til eit tivoli. Yngstemann trivdest uansett best i fartsfulle berg og dalbanar. Eg fekk tatt eit bilete av miniatyrutgåva av Bryggen i Bergen, med hurtigbåtane Tedno og Sunnhordland. Den var i alle fall som før.


Eit anna viktig mål på programmet var å dra over grensa til Tyskland og køyre på autobahn utan fartsgrense. Teslaen var klar til utfordringa. Men noko meir enn 160 km/t blei det ikkje i den tette trafikken. Og det blei berre ein liten svipp til Schleswig, handle litt endå billegare vin, kikke på domkyrkja, som opprinneleg er dansk og over tusen år gammal.

Schleswig domkyrkje

Grensa mellom Danmark og Tyskland er framleis historisk brokete. På danske trafikkskilt fortel dei kor langt det er til "Flensborg", den nå tyske byen Flensburg.

Det fine med eit fritidshus, er å kunne dra ut på små utflukter. Me kikka på endå meir dansk, tradisjonell arkitektur, ein historisk miniby, Madsbyparken ved Fredericia.

Madsbyparken, Fredericia

Me kryssa ein skogkledd dal, som nestan kunne minne om eit landskap i Noreg og kom fram til Jelling, ein svær vikinggravhaug, Jellingsteinane med runeinnskrift og Jelling kirke.

Jelling kirke

Me tenkjer gjerne på vikingtid som noko særeigent norsk, men blei her minna om at det store maktsenteret var i Danmark.

Tesla superladestasjon ved Køge utanfor København.

Èi veke i Danmark var passeleg. Me køyrde tilbake mot København, superlada (delvis ved hjelp av solcellepanel på taket på ladestasjonen) ved Køge og køyrde til sist ombord på ferja til Oslo. Det vart tid til bading i eit innandørs basseng. Alle ferjer med respekt for seg sjølv må jo ha det. Siste rest av shopping vart unnagjort, innan det var laurdagskveld.
I den eine baren stemte ein trubadur opp med kassegitar, amerikansk populærmusikk frå sektstitalet og dårleg songanlegg. Me foreldre tenkte at dette kunne utarte, så me sendte dei yngste ned i lugaren og prøvde å finne ein rolegare stad, til berre litt vaksen-åleine-kvalitets-tid. På den andre staden kom det jaggu endå ein trubadur, med same type musikk og songanlegg. Folk sat ved borda og skravla, medan ein haug med ungar sprang mellom borda. Jaja, tenkte me. Slik er det vel her. Så det var berre å invitere opp eigne born og sjå på livet ei stund.
Då me hadde lagt oss i den vesle lugaren, kunne me høyre den eine trubaduren mellom etasjane, i eit par timar til. Det høyrdest ut til at konserten blei ein suksess.



Meir detaljar om erfaringa med å køyre Tesla i Danmark, kan lesast i bloggen Lektrisk.

 


 

 

fredag, juni 10, 2022

Whisky borte og whisky heime

Det er nestan så ein har gløymd korleis det er å reise. Med pandemi og diverse andre omstende har tida rast forbi. Brått vakna eg i ein ny dimensjon, på ein skybar, med ein whisky i handa.

Var så heldig å få tatt ein tur til Bodø her om dagen. Opp om morgonen, rusle ti minutt bort til hovudvegen, ti minutt med buss, ti minutt med tog (billett via app på telefonen), inn på Gardermoen. Likar å reise lett, så hadde med meg berre ein liten reisesekk. Men korleis skulle eg sjekke inn? Såpass skjøna eg at eg ikkje trong å gå bort til eit menneske for å få noko ombordstigningspapirgreier. Eg gjekk bort til ein av desse innsjekkingsmaskinane som stod oppstilt...og oppdaga at, jøss, eg kan jo berre sjekke inn på telefonen! Og så er alt på plass der, liksom. Dagen i forvegen hadde eg forresten stelt meg slik til at lommeboka var utilgjengeleg (ingen fare, den ligg trygt). Var det eit problem på turen? Neidå, alt kunne betalast med telefonen.

Fram til tryggleikskontrollen. Bak i køen høyrde eg ein mann fortelje at han alltid reiste lett, med berre pc, tannkost, ekstra sokkar, skjorte og boxershorts. Jøss, tenkte eg. Ein bror. Så var det opp med telefonen og "pip" så var eg klar. Kikka på oppslagstavla. Bodø, til gate nr... Eg vandra bort og satte meg til å vente. Så kom stemma som sa at "Norwegian er nå klar for ombordstigning til...", vent, Norwegian? Eg skal jo reise med SAS! Eg sat på heilt feil plass. Eg skunda meg bort til ei ny tavle, fann ein ny gate, småsprang, det var ganske langt til den andre...

Og det gjekk bra. Opp i lufta, telefonen i flymodus, fjell og skyer utanfor, servering av halvsur flykaffe, lese i ei bok. Eg trudde eg skulle leggje den vesle sekken under mitt eige sete. Men fekk beskjed frå beina til ei bak at den måtte nok under setet framfor meg. Jajaja, ingen problem.

Inn på flyplassen, den vesle sekken på ryggen, ingen venting på bagasje, kjøpe ein minitube med tannkrem, og så gå. I Bodø er det berre èin kilometer frå flyplassen til sentrum. Fascinerande. Og det var godt å gå litt. Passerte diverse hus, Bodø sin fotballstadion. For fyrste gong på lenge var eg nord for polarsirkelen. Hadde kome meg halvvegs opp i landet. Syntes nestan eg fornemma lukta av lyng.

Hotellet var stort, moderne og fancy. Bort til hotellskranken. Fann fram reservasjonen på telefonen. Betalte med telefonen. Om eg kunne vise legitimasjon? Ingen problem. Sertifikat på telefonen. Ganske bra utsikt frå tiande etasje. Hundre meter nedanfor hotellet var kaia med fiskebåtar, sjø (sjølvsagt) og kystlandskap. I Bodø har dei ordna seg slik at utsikten langs kaia er stengt av høge, moderne hotell og andre bygningar. Så viss ein verkeleg vil sjå noko, må ein opp i øvste etasje i ein av dei. Sola kom fram, folk yra ut på uteserveringsstader midt i veka. Me var ein gjeng som fann oss sjølve på ein restaurant og bar i toppetasjen på eit hotell. Fiskerettar blei prioritert. 

Til slutt setje oss ute med ein whisky og sjå på midnattssola. Og ta skrytebilete av situasjonen med..., JA! Eg har fått ordna meg ein ny mobiltelefon! Eg måtte berre få sagt det til slutt.

Då me reiste sørover igjen, var det på veg til å regne i Bodø. Heime snudde det til sol og varme. Helga kom. På tide å setje seg ut på verandaen og kikke på solnedgangen. Med ein whisky. Og ta eit nytt skrytebilete. Med den nye telefonen.



tirsdag, juli 27, 2021

Høgt og lågt i Kvinnherad - med mykje vatn

 

Sjå òg: Lektrisk - I vesterled med Tesla, om korleis det gjekk å køyre elektrisk frå aust til vest.


Sommaren 2021 i vest:

Bading, kajakk, krabbeteine, fjelltur til brevatn...Mest av alt liggje og dorme på eit svaberg, høyre sjø og båtar, medan ein varm bris ruskar litt i kroppen. I ein butikk kunne eg høyre ein bestefar og soneson som var på vitjing. -Ka ska me ha, spurte bestefaren. Sonesonen ramsa opp noko. -Ja, då e da bare å pitla, sa bestefaren. Slikt høyrer ein ikkje mange andre stader. Ferieturen enda med litt vestlandsregn til slutt.

Video frå Halsnøy, Valen og Blådalen i Kvinnherad.

fredag, juli 06, 2018

Badeøya


Bak Klubben heiter denne staden. Ein stad frå barndomen, bakom ein klubb. Me gjekk gjennom ein port av lauvskog. Og var framme i vår eigen, bortgøymde badeklubb.



Her utvikla det seg ein lidenskap for snorkling. Det å la seg synke ned i ei stille verd. Flyte vektlaus. Så sant det var mogleg, gjekk eg ned dit om sommaren. Anten sola skein. Eller det var regn, grått og blikkstille. Eller då ein litt for kald nordavind bles sjøen kvit utpå fjorden. Så ungar hakka tenner inni våte badehandkle. Det var uansett verdt det. Å flyte rundt med småfisk, tang og tare.

Så var det å la dagens generasjon, sonen på åtte få eit innblikk i dette. Kanskje ikkje så lett for ein som har vakse opp på innlandet i aust. Men planen var klar. Innkjøp av ein billeg våtdrakt for at vatnet ikkje skulle vera alt for kaldt. Ei dykkarmaske til å sjå verda under. Ein redningsvest for å gjera opplevinga endå tryggare.


Åtteåringen kasta seg begeistra uti. Byrja å skjelve med det same. Men ville ikkje opp igjen. Så la han seg til å flyte. Dykka maska nedi. Nå vil han ned Bak Klubben kvar dag. Uansett om det er sol eller ikkje. Og uansett om nordavinden bles opp igjen. For min del var eg blitt kulsen med åra. Så eg sat på land. Og blogga.





torsdag, juli 05, 2018

Soga bak ein elbilpressekonferanse - med far og son (8)

Glis frå Byton utstilt i Oslo

Å vere ein elbilbloggar ved sida av full jobb kan vere utfordrande. Men stimulerande når ein får invitasjonar til store pressekonferansar, som då den kinesiske elbilen Byton blei presentert i Oslo. Og ekstra fint at det skjedde i starten av sommarferien då tida med eitt var romslegare.
Så var det andre utfordringar. Kona var ute på reise. Så sonen på åtte måtte bli med. Ein konferanse der eg måtte handtere direktesending med mobiltelefon frå eine handa. Fotografering av elbil med andre. Og passe på åtteåringen med tredje.
Men det var berre å prøve å dra avstad ein solfylt fredags føremiddag.

Klar for avreise med vårt eige, elektriske glis.

Fyrst med eigen elbil til togstasjonen. Så toget til Oslo. Sonen synes det alltid er like spanande å kikke ut togvindauget medan verda rasar forbi.


Ein liten spasertur frå Nasjonalteateret og ned til Aker Brygge. Turistar rundt oss i alle variantar. Dunkande musikk frå glade Pride-deltakarar. Ei romkvinne ville selgja blad til oss. Åtteåringen stoppa og ville overtale meg til å kjøpe. Han har alltid omsorg for dei som treng det. -Nei, me har ikkje tid, svarte eg. -Eg synes det er synd at det er slik, sa han. Ut langs Aker Brygge. Romkvinner blei bytta ut med lyseblå Lacoste-skjorter. Eller noko slikt. Som nippa bedageleg til kvitvin langs bryggekanten. Så. Der stod elbilen Byton og smilte brei og sjølvtilfreds. Me fekk ordna akkrediteringsmerke til oss begge. Åtteåringen og eg var offisielt journalistar på oppdrag. Eg knipsa i veg. Åtteåringen fekk prøva seg med litt direktesending med mobiltelefonen. Han fekk dessutan lov til å sitja litt i bilen, og ropte begeistra ut mot den enormt svære skjermen inni bilen.



-Sjå, ropte han. -Der er Teslabjørn! -Kan eg få snakke med han?
Som son til ein elbilfrelst, er joYoutube-stjerna Teslabjørn ein helt for denne åtteåringen. Me gjekk bort og helsa på ein lett stressa Bjørn. -Du har jo ein Model X, sa åtteåringen. -Ja, det stemmer, sa Bjørn. -Det er urettferdig at du har det og ikkje me, sa åtteåringen. -Jaja, sa eg.
Så byrja pressekonferansen. Den store styrkeprøven for sonen. Rommet var fullstappa med norske og utanlandske journalistar. Ein direktør prata i veg på engelsk. Eg prøvde å halde telefonen så roleg som mogleg under direktefilminga. Direktøren prata. Journalistar spurte. Eg smatt inn med eit par spørsmål. Direktøren prata endå meir. Det gjekk ti minutt. Det gjekk femten. Det gjekk tjue. Sonen byrja å puste tungt bak meg. -Dette er kjedeleg, kviskra han. Eg nikka lett og filma vidare. Det gjekk tjuefem minutt. Ein liten peikefinger prikka lett på ryggen min. Det gjekk tretti minutt. Så var konferansen ferdig. -Dette var ikkje morosamt, sa den vesle. -Kan me gå nå? -Nei, me må vera litt til, sa eg. For det var ein ny konferanse. Kelnarar gjekk rundt og serverte små rettar. Men sonen har nøtteallergi, visste ikkje kva dei serverte og takka høfleg nei til smilande servitørar. Eg prøvde å snakke med nokre Byton-typar, men måtte samstundes halde eit auge med junior.
Så var pressekonferanse to i gong. Eg filma igjen. Fleire prata. Nye spørsmål.
Så skjedde det som måtte skje. -Pappa, kviskra han. -Pappa, eg må på do. Ein liten svak augneblink tenkte eg at han kunne finne fram sjølv, eller få hjelp av nokre servitørar. For ikkje kunne eg ta direktefilminga med meg på do. Men så tok eg meg saman, avbraut direktesendinga og byrja å leite saman med han. Smilande servitørar viste vegen. Han fekk gjort sitt. Tilbake til konferansen. Og i gong med direktesending igjen.

Det tok ein slutt. Tredje runde med konferanse takka eg nei til. Ein smilande pressekontakt helsa og spurte åtteåringen om det hadde vore kjekt. -Ja, kjempefint, svarte han. -Eg likte den skjermen.
Me gjekk tilbake langs solfylte Aker Brygge. Lyseblå Lacoste nippa framleis til kvitvin. -Har du lyst til å ete her ved sjøen, spurte eg. -Nei, eg vil på McDonalds, svarte han. Så gjekk me til McDonalds. Det var klar for beløninga hans. Happy Meal til han. Lukkeleg over at konferansen var ferdig og at resten av tida var hans. Eg heiv fram datamaskinen og publiserte litt bilete frå arrangementet.


Inn på ein datavareforretning der han fekk prøvd seg på litt spel med Xbox.


Inn på ein leikeforretning der han plukka ut ein liten miniatyr bmx-sykkel. Me gjekk forbi innhengninga til Pride på Karl Johan. Åtteåringen dansa til rytmene. Ein svær bamse hang over ei gate. -Ta bilete, sa åtteåringen. Så eg tok eit bilete.
Så var det toget heim. Så til elbilen som stod og venta. Og til huset ved skogen som òg stod og venta i dirrande kveldsvarme. -Takk for turen, sa eg. -Takk i like måte, svarte han.


Meir om elbil i Lektrisk.